I Will Carry You

There were photographs I wanted to take

Things I wanted to show you

Sing sweet lullabies, wipe your teary eyes

Who could love you like this?

People say that I am brave but Im not

Truth is Im barely hanging on

But theres a greater story

Written long before me

Because He loves you like this

I will carry you

While your heart beats here

Long beyond the empty cradle

Through the coming years

I will carry you

All my life

I will praise the One Whos chosen me

To carry you

Such a short time

Such a long road

All this madness

But I know

That the silence

Has brought me to His voice

And He says

Ive shown her photographs of time beginning

Walked her through the parted seas

Angel lullabies, no more teary eyes

Who could love her like this?

I will carry you

While your heart beats here

Long beyond the empty cradle

Through the coming years

I will carry you

All your life

I will praise the One Whos chosen Me

To carry you

Borrowed Angels

They shine a little brighter, they feel a little more
They touch your life in ways no one has ever done before
They love a little stronger, they live to give their best
They make our lives so blest, so why do they go so soon?
The ones with souls so beautiful
I heard someone say--

There must be Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
But they can't stay forever
Cause they're heaven sent
And sometimes, heaven needs them back again

They reach a little deeper, they see what's in your soul
And even when they leave you know, you'll never let them go
The world's a little richer, just cause they came along
Their love goes on and on, so why do they go so soon?
The ones with souls so beautiful. I heard someone say--

There must be Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
They can't stay forever, cause they're heaven sent
And sometimes, heaven needs them back again

How else can you explain why they're here and not here to stay?
I believe there must be, must be

Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
But they can't stay forever, cause there heaven sent
And sometimes heaven needs them back again.
And sometimes heaven needs them back again.




Et siste ndedrag....

Kjre Amanda Elise mi♥

Gratulere med dpsdagen♥

I dag er det ett r siden dpsdagen din. Og det er ett r siden respiratoren ble koblet av.

En viljesterk jente kom frem.

I litt over 12 timer klarte du puste for egen maskin.

Hvert eneste minutt brukte vi sammen med deg, p din siste dag.

Natten 26.09.12 var den natten du forlot oss.

I mamma sine armer, sammen med pappa ved din side, tok du ditt siste ndedrag.

Men selv om du har forlatt oss, s vil du aldri forlate vre hjerter.

Minnet ved deg vil aldri bli glemt.

Elsker deg Amanda Elise♥ Savner deg masse. Tenker p deg hver eneste dag og natt. Du vil aldri bli glemt, for i mitt hjerte er du gjemt.

En dag vil vi mtes igjen♥

Too Far Gone

Et siste ndedrag, (litt redigert)

Et siste ndedrag
Fr du slpp take og reise bort
En vakker Septemberdag
Enn at ting kan forandre s s fort
Det blir s tomt uten d
Og den som sett hjm e m

Og du va veitja mi
Det her e det ingen mening i
Vi va s lykkelig
Og skoill vrr sammen te evig tid
Ja, du va veitja mi
Det her e det ingen mening i

Det vil aldri bli som fr
Dm si at tida lege alle sr
For kvar dag blir sorgen str
Men det e det ingen som forstr
All trur det rne s
All trur klare m

Og du va veitja mi
Det her e det ingen mening i
Vi va s lykkelig
Og skoill vrr sammen te evig tid
Ja du va veitja mi
Det her e det ingen mening i

rsdagen snart over

Snart er dagen over. Det har vrt en lang og litt rar dag. Hadde egentlog ikke lyst st opp i mrrest. L vken, alene i senga. Fikk litt besk av valpen oppi senga da. L tenkte, p alt og ingen ting.

Etter ha sttt opp ble det en lang dusj. Letterr skjule trene i dusjen. Bak gardiner, inn i strlene, ingen som ser trene.

Frken storesster var bedt i bursdag til sskenbarnet sitt i dag. Feira bursdagen p bowlingen. Morsomt til barna.

Men fr hun dro dit var vi beskte lillesster p grava. Kjpte inn ny englestein til henne som det str "Hyt elsket, dypt savnet" p. Akkurat som p gravsteinen. Der tente vi ett lys hver og pyntet opp med rde roser.

S er det noen andre som har vrt pynta med rosa roser. Var egentlog det jeg hadde lyst til kjpe, men de hadde ikke det p blomsterbutikken.
S derfor ble det rde roser

Fikk besk av mamma, stefar og bror. Mamma hadde med middag til oss. Vo spanderte muffins og is til kaffen. En liten feiring for englejenta vr mtte vi ha. Men aller helst har jeg nsket at hun kunne vre her og feiret med oss. Blse ut lyset selv og spise sjokoladekake med fingrene, helt alene, slik som storesstra gjorde nr hun ble 1 r.

1 r

For ett r siden satt jeg p sykehuset i denne tiden, skulle gjres klar til hastekeisersnitt. Hadde vrt p sykehuse en time allerede.

Solen lyste p den bl himmelen. Trafikken var moderat, tross for at det p denne dato i fjor var en lrdag.

Jeg kjre inn til sykehuset alene. Skulle bare kontrollere at alt var bra. For alt hadde vrt bra til n. Tankene nr jeg kjre innover var selvdestruktive. Hva om babyen min var dd?

Kl 12.01, lrdag 22.september 2012, 5 uker fr terminen ble det fdt ei stor lita jente, 2990gram, 47 cm lang, med vanskeligheter for puste. Fikk svidt hilse p henne fr hun ble kjrt ut med cpap for f hjelp.

Mannen var p vei. Pappan min var den frste som mtte med p sykehuset. Like etter kom mannen min.

Denne dagen var den frste dagen p en stor usikkerhet og en liten lykke.

Gratulere med dagen englejenta mi. ? Mamma savner deg utrolig mye!

Hun vil aldri bli glemt....

Jeg fikk kommentaren "har du ikke kommet over det enda? det er jo lenge siden n" slengt i ansiktet nr jeg fortalte om at etter et mte med ei babyjente som er s og si fdt p samme tid som min lille englejente....

Jeg ble sint. Ville bare grte. Gikk uten si noe som helst.

Jeg kommer aldri til komme over det faktum at jeg har mistet mitt barn.

Jeg m leve med at jeg har mistet henne resten av livet mitt.

Hver dag kommer jeg til mte faktorer som gjr at jeg minnes henne, og savner henne like mye.

Hvorfor vil sikkert mange tenke. Vi hadde henne bare i 4 dager. Vi rakk ikke bli kjent med henne som om at hun skulle ha levd i 1 r, 4 r, 10 r eller 18 r.....

Nei, vi rakk ikke bli kjent med henne slik. Men jeg har kjent henne siden hun fant rom inne i meg. Siden frste morgenkvalme har jeg kjent henne. Jeg har kjent henne i 8 mnd gjennom hele kroppen min. Jeg har lagt planer for henne, hvordan ting skulle bli ha to barn i hus, hvordan vi skulle bli den lykkelige familien p 4. Hvordan ting ville forandre seg for oss alle.

Man ser for seg det frste mtet. Gleden over f barnet ditt over brystet for frste gang. Gleder seg til holde i den lille som har bodd inne i kroppen din de siste 8 mnd. Gledet seg til frste yekontakt, frste smil... Man planlegger hvordan man skal fungere som en zombie pga vkenetter, samt at man skal holde huset skikkelig og samtidig flge opp eldste datter mens man holder p med bleieskifting og mating av den lille.

Men det ble jo ikke slik.

Det ble rolig i magen. Underskelsen viste at hjertet slo, men det var rolig i magen. Du ender opp i et hastekeisersnitt der du svidt fr se dattra di fr de kjrer henne bort for at hun skal f den hjelpen hun trenger. Det frste babyskriket som aldri kom. Kun en liten kropp som kjemper for holde seg i live med tung pust. Alle underskelsene som skjer med henne uten at noen vet hva som feiler henne. Str vedsiden av kuvsen uten f lov til holde i henne og passe p henne. I stedet m du st p sidelinjen og bare vente mens tiden flyger fra dere. Frst noen dager senere fr man beskjeden om at hun har en alvorlig hjerneskade, mest sannsynlig pga surstoffmangel i magen.

Hva har jeg gjort galt som gjorde at hun ikke fikk surstoff? Var det navlestrengen det hadde skjedd noe med? De s ingen ting nr de tok henne ut, de s kun bildene som viste at halve hjernen var dd.

Tirsdag den uken var jeg p foreldremte i barnehagen. Mangen var helt turbo. Jeg klarte nesten ikke sitte rolig, for at du var s urolig. Til og med de som satt ved siden av meg kommenterte hvor urolig du var der du l sparket. Kanskje det egentlig var den dagen du skulle ha kommet ut?

To dager senere var det blitt roligere, men jeg viste du var der. Tenkte du hadde snudd seg slik at det ikke kjentes s godt at du beveget p deg.

Fredag hadde jeg egentlig tenkt ta turen inn for se hvordan det gikk med deg, men ville avvente se. Kanskje den dummeste avgjrelsen jeg har gjort i mitt liv?

Lrdag var jeg inne p sykehuset. Takk og lov for at hjertet ditt slo! Men det slo for fort. Alt for fort. Beskymrende fort. Plutselig var du ute. Ingen ting ble som planlagt....

Planen var at du skulle komme 3-5 uker senere. Planen var at du skulle komme ut som en prinsesse. Om du ikke kom ut som ei prinsesse skulle du komme ut i planlagte omgivelser som ei keiserinne. Grte for full hals, og bestefaren din skulle st ved min side og holde meg i hnden, overlykkelig over f ett nydelig barnebarn igjen som skulle skrike. Planen var f deg p brystkassa mi rett etter at du ble fdt, nusse og kose med deg og aldri slippe deg ut av synet.

Jeg grter-

for det livet som du ikke fikk

Jeg grter-

for slik som det gikk

Jeg grter-

for at jeg ikke kjenner deg

Jeg grter-

for at jeg ikke kan klemme deg

Jeg grter-

for at jeg savner deg

♥Amanda Elise,

min lille engel♥

Jeg kommer alltid til ha et barn for lite, og jeg kommer alltid til tenke p henne, savne henne og nske at dette aldri hadde skjedd. Ingen kan ta fra meg de flelsene og tankene.

Hjertet mitt kommer alltid til briste hver gang jeg ser jenter p hennes alder p hvordan de utvikler seg, og tenker at det skulle min jente ogs ha gjort n.

Savnet etter f oppleve frste barneskrik, frste skitbleie, frste smil, frste latter, frste tann, frste gang hun ruller, frste gang hun kryper p gulvet, frste gang hun sier mamma, og alle de gangene der hun bare vil komme bort til meg for gi meg en klem og et vtt kyss p kinnet i ubetinget kjrlighet....

Hver dag, hver uke, hver mned, hvert r vil det vre noe som gjr at jeg savner henne mer og mer. Merkedagene vil alltid vre der, og jeg beholder dem for meg selv, for ingen som har vrt igjennom miste et barn selv, greier forst savnet etter det som kunne ha vrt. Dagene gr liksom bare videre. Hvorfor skulle man da srge over det som kunne ha vrt? At man m fortsette se fremover. Beklager. Det er ikke s enkelt som man skal ha det til.

Kom mai du skjnne milde...

Lenge siden det har vrt blogga n. Tar p ha hund, hus, barn og jobb :-) ikke at jeg klager, men har dagene fylt opp :-)

Vi har kommet til midten av mai n, og vi har feiret mange bursdager til n, samt at vi har vrt p Vinstra i konfirmasjon til stesstra mi. En utrolig flott konfirmasjon til ei flott jente <3

Her er litt av hytteparadiset vi var p den helga.

Ellers har det til n vrt mange bursdager i mai som er familie. For ramse opp litt: kusine, svoger, tante, jeg, gubben, pappa, stemor, fetter, bror, nev og svigermorfar. S blir det flere etter 17 mai. Da er det bsta, svigerinne og ett eller to sskenbarn. Husker ikke helt...

Ellers vokser Ajjo og blir mer og mer rampete. Ikke enkelt nr bror og mor bor i etasjen under. Da m han p besk. Jobber med pelsen hannes. Mye som skal nappes og jobbes med. Tar litt hver dag :-) Blir vel pelsstellkurs snart hper jeg.

Nytt familiemedlem <3

For en uke siden fikk vi ett nytt familiemedlem <3 han er 13 uker gammel hvit dvergschnauzer som har ftt navnet Ajjo. <3 Hans opprinnelige navn er Aristo, da ble det passende med Ajjo som husnavn.

Her er bilde fra dagen vi tok han med hjem fra underetasjen(vi kjpte valpen av svigerfar som bor i etasjen under oss). Storjenta mi var helt i ekstase for at hun hadde ftt favorittvalpen <3

Han er en nydelig liten skapning med masse personlighet som sover og tisser masse, og jobbinga med f han husrein er igang :-) Lite ris og masse ros og uendelig med kos <3

Artig med en liten skapning i hus som kan lage liv og rre for oss, og jeg tror vi kommer til f det flott sammen med lille Ajjo. ???

Mtte ta en screenshot av bildet som mannen hadde tatt av Ajjo. For det var s flott ett bilde <3 <3 <3

Siste tiden...

I den siste tiden har jeg faktisk hatt det litt bra. Hverdagen har gtt mer eller mindre som en lek og jeg har ikke hatt det s tungt. Kan vre noe med vren som er p tur inn i landet, men ogs kan det vre etter at jeg var s Lisa Wiliams live i Trondheim. Da fikk jeg en god flelse inni meg.

S hvorfor skulle jeg f en god flelse av vre p en slik forestilling der en person str og formidler beskjeder fra de dde? Rart igrunn, for jeg fikk ikke kontakt med de som sto meg nr, som vker og passer p meg. :-) Men det som ble sagt til begynne i showet av Lisa, og samtidig at det kom en pitteliten englefjr flygende fra intet og la seg s fint p lret mitt, det var det som gjorde dagen min god. Samtidig at jeg har sett englefjr hjemme i etterkant. Og jeg tar det som et tegn p at jeg har "besk". Kal meg gjerne gal, men du kan ikke gjre meg "normal".

Ellers har det vrt en fantastisk pske. Vrt p pskeverksted og lagd masse flotte kyllinger som fortsatt dekorerer stua vr. Skal f i kasse for oppbevare dem i i lpet av uka.

Jeg har og vrt kreativ i forhold til pska, og hekla figurative pskesaker som jeg har pynta opp stua med. Kyllingen har jeg funnet oppskrift p garnstudio.no samt kurva og eggene oppi der. Pskeharen fant jeg en annen plass, husker ikke hvor, men om koen lurer p det er det bare sprre, s skal jeg finne link. :-)

Som sagt har pska i Sr Trndelag vrt nydelig, og vi har kost oss i bakken med akebrett og ski sammen med familien. Vi tok turen til Sverige p pskeaften, var innom re og Storlien handlet litt. Vi hadde egentlig snakket om mulighetene for dra srover, men det passet ikke i forhold til jobb, og vi snakket om dra nordover, men var rett og slett skeptisk pga mulighetene til kjre seg fast med bilen, for det er ingen egnet vinterbil for si det snn. Men vi har hatt en flott pske.

Men det som fikk meg til blogge i natt var denne lykta jeg hekla fr jeg tenkte finne senga. Grunnen var slyfa p den som satte en kniv i hjertet p meg. Minnet meg om dpsdagen til englejenta vr, nr hun hadde p seg dpskjolen, og jeg sto der og fikset p slyfene slik at kjolen skulle vre perfekt p dukka vr. ?
Og savnet ble skikkelig vondt igjen. S da lar jeg det vre med det, og tar trene med meg i seng og sier god natt ?

Livet harde lp....

Livet bestr av mange utfordringer, ingen tvil om det, og vendepunkter p ting som egentlig skulle gtt rett frem. Noen ganger m man bestige fjell for komme seg frem, akkurat som om man er stengt inn i en dal der fjellene rundt starter litt brtt p, men det gr ganske greit.
Man har sinne nrmeste med seg for klattre opp fjellet, for de skal samme veien.
Terrenget er ulent og litt vanskelig komme opp, men vennene er der. Alt ser ut til g bra.
P veien vrikker man foten, og det er vanskeligere g. De som er med deg begynner bli utlmodig for at det plutselig gikk sakte. De setter seg ned og hviler med deg og bandasjerer foten din. Alt for hjelpe.

Dagen etter fortsetter fortsetter turen. Ikke i det tempoet som de andre nsker g, men ditt tempo. Noen mer ivrige til komme frem, s de fortsetter g i forveien. Men man er ikke alene.

Vidre oppover fjellets uvante terreng klarer man trkke over den andre foten. Men tlmodig er dine venner der bandasjerer den andre foten, men til tross for det settes tempet enda mere ned, og flere blir utlmodig til komme seg frem.

Slitsomt med to vonde ftter og skyldflelsen for holde de andre igjen sier man at det gr bra, bare g i forveien s mmtes vi p neste mtepunkt. Med tanke p hvor slitsom turen opp allerede har vrt, s tar de til takke med tilbudet og gr i forveien.

S der gr man i forveien, med vo de ftter, helt alene. Det begynner bli mrkt rundt, og at man egentlig skulle ha satt opp farten, men nsker heller sette seg ned slappe av der man er, i hp om at smertene skal forsvinne, for det er ett bratt parti man skal opp vidre for komme til de andre...

Men du kommer deg ikke opp. Du blir sittende med smertene, alene. Man hrer fra det fjerne at de andre roper p deg, men ingen som kommer ned for hente og hjelpe deg opp...

S da blir man sittende der, mutters alene, hper at noen skal finnne deg igjen, selv etter at bandasjen er tatt av og fttene er litt bedre...

Vel.. det er meg i ett ntteskall. Jeg klarer ikke be om hjelp, da sitter jeg heller der alene, helt for meg selv...

Les mer i arkivet September 2013 August 2013 Mai 2013
AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente p 25 r, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie p 4,5 r og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. P fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av miste englejenta vr.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits