I Will Carry You

There were photographs I wanted to take

Things I wanted to show you

Sing sweet lullabies, wipe your teary eyes

Who could love you like this?

People say that I am brave but Im not

Truth is Im barely hanging on

But theres a greater story

Written long before me

Because He loves you like this

I will carry you

While your heart beats here

Long beyond the empty cradle

Through the coming years

I will carry you

All my life

I will praise the One Whos chosen me

To carry you

Such a short time

Such a long road

All this madness

But I know

That the silence

Has brought me to His voice

And He says

Ive shown her photographs of time beginning

Walked her through the parted seas

Angel lullabies, no more teary eyes

Who could love her like this?

I will carry you

While your heart beats here

Long beyond the empty cradle

Through the coming years

I will carry you

All your life

I will praise the One Whos chosen Me

To carry you

Borrowed Angels

They shine a little brighter, they feel a little more
They touch your life in ways no one has ever done before
They love a little stronger, they live to give their best
They make our lives so blest, so why do they go so soon?
The ones with souls so beautiful
I heard someone say--

There must be Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
But they can't stay forever
Cause they're heaven sent
And sometimes, heaven needs them back again

They reach a little deeper, they see what's in your soul
And even when they leave you know, you'll never let them go
The world's a little richer, just cause they came along
Their love goes on and on, so why do they go so soon?
The ones with souls so beautiful. I heard someone say--

There must be Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
They can't stay forever, cause they're heaven sent
And sometimes, heaven needs them back again

How else can you explain why they're here and not here to stay?
I believe there must be, must be

Borrowed Angels, here in this life
They come along, into this world, and make this world bright
But they can't stay forever, cause there heaven sent
And sometimes heaven needs them back again.
And sometimes heaven needs them back again.




Et siste åndedrag....

Kjære Amanda Elise mi ♥

 

Gratulere med dåpsdagen ♥

I dag er det ett år siden dåpsdagen din. Og det er ett år siden respiratoren ble koblet av.

En viljesterk jente kom frem.

I litt over 12 timer klarte du å puste for egen maskin.

Hvert eneste minutt brukte vi sammen med deg, på din siste dag.

Natten 26.09.12 var den natten du forlot oss.

I mamma sine armer, sammen med pappa ved din side, tok du ditt siste åndedrag.

Men selv om du har forlatt oss, så vil du aldri forlate våre hjerter.

Minnet ved deg vil aldri bli glemt.

 

Elsker deg Amanda Elise ♥ Savner deg masse. Tenker på deg hver eneste dag og natt. Du vil aldri bli glemt, for i mitt hjerte er du gjemt.

En dag vil vi møtes igjen ♥

Too Far Gone

Et siste åndedrag, (litt redigert)

Et siste åndedrag
Før du slæpp take og reise bort
En vakker Septemberdag
Enn at ting kan forandre sæ så fort
Det blir så tomt uten dæ
Og den som sett hjæm e mæ

Og du va veitja mi
Det her e det ingen mening i
Vi va så lykkelig
Og skoill vårrå sammen te evig tid
Ja, du va veitja mi
Det her e det ingen mening i

Det vil aldri bli som før
Dæm si at tida lege alle sår
For kvar dag blir sorgen stør
Men det e det ingen som forstår
All trur det årne sæ
All trur æ klare mæ

Og du va veitja mi
Det her e det ingen mening i
Vi va så lykkelig
Og skoill vårrå sammen te evig tid
Ja du va veitja mi
Det her e det ingen mening i

Årsdagen snart over

Snart er dagen over. Det har vært en lang og litt rar dag. Hadde egentlog ikke lyst å stå opp i mårrest. Lå våken, alene i senga. Fikk litt besøk av valpen oppi senga da. Lå å tenkte, på alt og ingen ting.

Etter å ha stått opp ble det en lang dusj. Letterr å skjule tårene i dusjen. Bak gardiner, inn i strålene, ingen som ser tårene.

Frøken storesøster var bedt i bursdag til søskenbarnet sitt i dag. Feira bursdagen på bowlingen. Morsomt til barna.

Men før hun dro dit var vi å besøkte lillesøster på grava. Kjøpte inn ny englestein til henne som det står "Høyt elsket, dypt savnet" på. Akkurat som på gravsteinen. Der tente vi ett lys hver og pyntet opp med røde roser.

Så er det noen andre som har vært å pynta med rosa roser. Var egentlog det jeg hadde lyst til å kjøpe, men de hadde ikke det på blomsterbutikken.
Så derfor ble det røde roser

Fikk besøk av mamma, stefar og bror. Mamma hadde med middag til oss. Vo spanderte muffins og is til kaffen. En liten feiring for englejenta vår måtte vi ha. Men aller helst har jeg ønsket at hun kunne være her og feiret med oss. Blåse ut lyset selv og spise sjokoladekake med fingrene, helt alene, slik som storesøstra gjorde når hun ble 1 år.

1 år

For ett år siden satt jeg på sykehuset i denne tiden, skulle gjøres klar til hastekeisersnitt. Hadde vært på sykehuse en time allerede.

Solen lyste på den blå himmelen. Trafikken var moderat, tross for at det på denne dato i fjor var en lørdag.

Jeg kjøre inn til sykehuset alene. Skulle bare kontrollere at alt var bra. For alt hadde vært bra til nå. Tankene når jeg kjøre innover var selvdestruktive. Hva om babyen min var død?

Kl 12.01, lørdag 22.september 2012, 5 uker før terminen ble det født ei stor lita jente, 2990gram, 47 cm lang, med vanskeligheter for å puste. Fikk såvidt hilse på henne før hun ble kjørt ut med cpap for å få hjelp.

Mannen var på vei. Pappan min var den første som møtte med på sykehuset. Like etter kom mannen min.

Denne dagen var den første dagen på en stor usikkerhet og en liten lykke.

Gratulere med dagen englejenta mi. ? Mamma savner deg utrolig mye!

Hun vil aldri bli glemt....

Jeg fikk kommentaren "har du ikke kommet over det enda? det er jo lenge siden nå" slengt i ansiktet når jeg fortalte om at etter et møte med ei babyjente som er så og si født på samme tid som min lille englejente....

Jeg ble sint. Ville bare gråte. Gikk uten å si noe som helst.

 

Jeg kommer aldri til å komme over det faktum at jeg har mistet mitt barn.

Jeg må leve med at jeg har mistet henne resten av livet mitt.

Hver dag kommer jeg til å møte faktorer som gjør at jeg minnes henne, og savner henne like mye.

 

Hvorfor vil sikkert mange tenke. Vi hadde henne bare i 4 dager. Vi rakk ikke å bli kjent med henne som om at hun skulle ha levd i 1 år, 4 år, 10 år eller 18 år.....

Nei, vi rakk ikke å bli kjent med henne slik. Men jeg har kjent henne siden hun fant rom inne i meg. Siden første morgenkvalme har jeg kjent henne. Jeg har kjent henne i 8 mnd gjennom hele kroppen min. Jeg har lagt planer for henne, hvordan ting skulle bli å ha to barn i hus, hvordan vi skulle bli den lykkelige familien på 4. Hvordan ting ville forandre seg for oss alle.

Man ser for seg det første møtet. Gleden over å få barnet ditt over brystet for første gang. Gleder seg til å holde i den lille som har bodd inne i kroppen din de siste 8 mnd. Gledet seg til første øyekontakt, første smil... Man planlegger hvordan man skal fungere som en zombie pga våkenetter, samt at man skal holde huset skikkelig og samtidig følge opp eldste datter mens man holder på med bleieskifting og mating av den lille.

Men det ble jo ikke slik.

Det ble rolig i magen. Undersøkelsen viste at hjertet slo, men det var rolig i magen. Du ender opp i et hastekeisersnitt der du såvidt får se dattra di før de kjører henne bort for at hun skal få den hjelpen hun trenger. Det første babyskriket som aldri kom. Kun en liten kropp som kjemper for å holde seg i live med tung pust. Alle undersøkelsene som skjer med henne uten at noen vet hva som feiler henne. Står vedsiden av kuvøsen uten å få lov til å holde i henne og passe på henne. I stedet må du stå på sidelinjen og bare vente mens tiden flyger fra dere. Først noen dager senere får man beskjeden om at hun har en alvorlig hjerneskade, mest sannsynlig pga surstoffmangel i magen.

Hva har jeg gjort galt som gjorde at hun ikke fikk surstoff? Var det navlestrengen det hadde skjedd noe med? De så ingen ting når de tok henne ut, de så kun bildene som viste at halve hjernen var død.

 

Tirsdag den uken var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mangen var helt turbo. Jeg klarte nesten ikke å sitte rolig, for at du var så urolig. Til og med de som satt ved siden av meg kommenterte hvor urolig du var der du lå å sparket. Kanskje det egentlig var den dagen du skulle ha kommet ut?

To dager senere var det blitt roligere, men jeg viste du var der. Tenkte du hadde snudd seg slik at det ikke kjentes så godt at du beveget på deg. 

Fredag hadde jeg egentlig tenkt å ta turen inn for å se hvordan det gikk med deg, men ville avvente å se. Kanskje den dummeste avgjørelsen jeg har gjort i mitt liv?

Lørdag var jeg inne på sykehuset. Takk og lov for at hjertet ditt slo! Men det slo for fort. Alt for fort. Beskymrende fort. Plutselig var du ute. Ingen ting ble som planlagt....

Planen var at du skulle komme 3-5 uker senere. Planen var at du skulle komme ut som en prinsesse. Om du ikke kom ut som ei prinsesse skulle du komme ut i planlagte omgivelser som ei keiserinne. Gråte for full hals, og bestefaren din skulle stå ved min side og holde meg i hånden, overlykkelig over å få ett nydelig barnebarn igjen som skulle skrike. Planen var å få deg på brystkassa mi rett etter at du ble født, nusse og kose med deg og aldri slippe deg ut av synet.

 

Jeg gråter-

for det livet som du ikke fikk

Jeg gråter-

for slik som det gikk

Jeg gråter-

for at jeg ikke kjenner deg

Jeg gråter-

for at jeg ikke kan klemme deg

Jeg gråter-

for at jeg savner deg

♥Amanda Elise,

min lille engel ♥

Jeg kommer alltid til å ha et barn for lite, og jeg kommer alltid til å tenke på henne, savne henne og ønske at dette aldri hadde skjedd. Ingen kan ta fra meg de følelsene og tankene.

Hjertet mitt kommer alltid til å briste hver gang jeg ser jenter på hennes alder på hvordan de utvikler seg, og tenker at det skulle min jente også ha gjort nå.

Savnet etter å få oppleve første barneskrik, første skitbleie, første smil, første latter, første tann, første gang hun ruller, første gang hun kryper på gulvet, første gang hun sier mamma, og alle de gangene der hun bare vil komme bort til meg for å gi meg en klem og et vått kyss på kinnet i ubetinget kjærlighet....

Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år vil det være noe som gjør at jeg savner henne mer og mer. Merkedagene vil alltid være der, og jeg beholder dem for meg selv, for ingen som har vært igjennom å miste et barn selv, greier å forstå savnet etter det som kunne ha vært. Dagene går liksom bare videre. Hvorfor skulle man da sørge over det som kunne ha vært? At man må fortsette å se fremover. Beklager. Det er ikke så enkelt som man skal ha det til.

Kom mai du skjønne milde...

Lenge siden det har vært blogga nå. Tar på å ha hund, hus, barn og jobb :-) ikke at jeg klager, men har dagene fylt opp :-)

Vi har kommet til midten av mai nå, og vi har feiret mange bursdager til nå, samt at vi har vært på Vinstra i konfirmasjon til stesøstra mi. En utrolig flott konfirmasjon til ei flott jente <3

Her er litt av hytteparadiset vi var på den helga.

Ellers har det til nå vært mange bursdager i mai som er familie. For å ramse opp litt: kusine, svoger, tante, jeg, gubben, pappa, stemor, fetter, bror, nevø og svigermorfar. Så blir det flere etter 17 mai. Da er det bæsta, svigerinne og ett eller to søskenbarn. Husker ikke helt...

Ellers vokser Ajjo og blir mer og mer rampete. Ikke enkelt når bror og mor bor i etasjen under. Da må han på besøk. Jobber med pelsen hannes. Mye som skal nappes og jobbes med. Tar litt hver dag :-) Blir vel pelsstellkurs snart håper jeg.

Nytt familiemedlem <3

For en uke siden fikk vi ett nytt familiemedlem <3 han er 13 uker gammel hvit dvergschnauzer som har fått navnet Ajjo. <3 Hans opprinnelige navn er Aristo, da ble det passende med Ajjo som husnavn.

Her er bilde fra dagen vi tok han med hjem fra underetasjen(vi kjøpte valpen av svigerfar som bor i etasjen under oss). Storjenta mi var helt i ekstase for at hun hadde fått favorittvalpen <3

Han er en nydelig liten skapning med masse personlighet som sover og tisser masse, og jobbinga med å få han husrein er igang :-) Lite ris og masse ros og uendelig med kos <3

Artig med en liten skapning i hus som kan å lage liv og røre for oss, og jeg tror vi kommer til å få det flott sammen med lille Ajjo. ???

Måtte ta en screenshot av bildet som mannen hadde tatt av Ajjo. For det var så flott ett bilde <3 <3 <3

Siste tiden...

I den siste tiden har jeg faktisk hatt det litt bra. Hverdagen har gått mer eller mindre som en lek og jeg har ikke hatt det så tungt. Kan være noe med våren som er på tur inn i landet, men også kan det være etter at jeg var å så Lisa Wiliams live i Trondheim. Da fikk jeg en god følelse inni meg.

Så hvorfor skulle jeg få en god følelse av å være på en slik forestilling der en person står og formidler beskjeder fra de døde? Rart igrunn, for jeg fikk ikke kontakt med de som sto meg nær, som våker og passer på meg. :-) Men det som ble sagt til å begynne i showet av Lisa, og samtidig at det kom en pitteliten englefjær flygende fra intet og la seg så fint på låret mitt, det var det som gjorde dagen min god. Samtidig at jeg har sett englefjær hjemme i etterkant. Og jeg tar det som et tegn på at jeg har "besøk". Kal meg gjerne gal, men du kan ikke gjøre meg "normal".

Ellers har det vært en fantastisk påske. Vært på påskeverksted og lagd masse flotte kyllinger som fortsatt dekorerer stua vår. Skal få i kasse for å oppbevare dem i i løpet av uka.

Jeg har og vært kreativ i forhold til påska, og hekla figurative påskesaker som jeg har pynta opp stua med. Kyllingen har jeg funnet oppskrift på garnstudio.no samt kurva og eggene oppi der. Påskeharen fant jeg en annen plass, husker ikke hvor, men om koen lurer på det er det bare å spørre, så skal jeg finne link. :-)

Som sagt har påska i Sør Trøndelag vært nydelig, og vi har kost oss i bakken med akebrett og ski sammen med familien. Vi tok turen til Sverige på påskeaften, var innom Åre og Storlien å handlet litt. Vi hadde egentlig snakket om mulighetene for å dra sørover, men det passet ikke i forhold til jobb, og vi snakket om å dra nordover, men var rett og slett skeptisk pga mulighetene til å kjøre seg fast med bilen, for det er ingen egnet vinterbil for å si det sånn. Men vi har hatt en flott påske.

Men det som fikk meg til å blogge i natt var denne lykta jeg hekla før jeg tenkte å finne senga. Grunnen var sløyfa på den som satte en kniv i hjertet på meg. Minnet meg om dåpsdagen til englejenta vår, når hun hadde på seg dåpskjolen, og jeg sto der og fikset på sløyfene slik at kjolen skulle være perfekt på dukka vår. ?
Og savnet ble skikkelig vondt igjen. Så da lar jeg det være med det, og tar tårene med meg i seng og sier god natt ?

Livet harde løp....

Livet består av mange utfordringer, ingen tvil om det, og vendepunkter på ting som egentlig skulle gått rett frem. Noen ganger må man bestige fjell for å komme seg frem, akkurat som om man er stengt inn i en dal der fjellene rundt starter litt brått på, men det går ganske greit.
Man har sinne nærmeste med seg for å klattre opp fjellet, for de skal samme veien.
Terrenget er ulent og litt vanskelig å komme opp, men vennene er der. Alt ser ut til å gå bra.
På veien vrikker man foten, og det er vanskeligere å gå. De som er med deg begynner å bli utålmodig for at det plutselig gikk sakte. De setter seg ned og hviler med deg og bandasjerer foten din. Alt for å hjelpe.

Dagen etter fortsetter fortsetter turen. Ikke i det tempoet som de andre ønsker å gå, men ditt tempo. Noen mer ivrige til å komme frem, så de fortsetter å gå i forveien. Men man er ikke alene.

Vidre oppover fjellets uvante terreng klarer man å tråkke over den andre foten. Men tålmodig er dine venner der å bandasjerer den andre foten, men til tross for det settes tempet enda mere ned, og flere blir utålmodig til å komme seg frem.

Slitsomt med to vonde føtter og skyldfølelsen for å holde de andre igjen sier man at det går bra, bare gå i forveien så mmtes vi på neste møtepunkt. Med tanke på hvor slitsom turen opp allerede har vært, så tar de til takke med tilbudet og går i forveien.

Så der går man i forveien, med vo de føtter, helt alene. Det begynner å bli mørkt rundt, og at man egentlig skulle ha satt opp farten, men ønsker heller å sette seg ned å slappe av der man er, i håp om at smertene skal forsvinne, for det er ett bratt parti man skal opp vidre for å komme til de andre...

Men du kommer deg ikke opp. Du blir sittende med smertene, alene. Man hører fra det fjerne at de andre roper på deg, men ingen som kommer ned for å hente og hjelpe deg opp...

Så da blir man sittende der, mutters alene, håper at noen skal finnne deg igjen, selv etter at bandasjen er tatt av og føttene er litt bedre...

Vel.. det er meg i ett nøtteskall. Jeg klarer ikke å be om hjelp, da sitter jeg heller der alene, helt for meg selv...

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013 » Mai 2013
AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente på 25 år, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie på 4,5 år og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. På fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av å miste englejenta vår.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits