6 uker har gått...

Da er det 6 uker siden jeg satt med min første beskymring over at det var veldig rolig i magen min. Siden det var så sent på kvelden og mannen skulle på jobb, så tenkte jeg å kontakte sykehuset morningen etter. Den natta lå jeg så og si søvnløs. Sov en liten time og våknet å var våken en liten time. Slik var det hele natta.

Mannen min kom hjem og jeg fikk svigerinna mi til å ta storesnuppa vår mens jeg skulle til byen. Tenkte det bare ble en tur inn og sendt hjem igjen, så tok farvel med svigers og mormora og morfaren til mannen min, for de skulle sørover den lørdagen.

Kom inn på sykehuset og meldte meg i skranken kl 10.20 ca. 20 min senere ble jeg ropt opp, og det ble tatt ctg for å sjekke pulsen til babyen. Pulsen lå på 188-190. Jeg var sjeleglad for at det var puls, for på tur inn til St.Olavs så jeg for meg de verste scenarioene om at det ikke var puls. Det var jo tross alt 5 uker igjen til termin, så jeg håpet bare at magegullet lå slik at jeg ikke kjente sparkene.

Men jordmora likte dårlig at pulsen var så høy. Lege ble tilkalt og det ble tatt ultralyd for å sjekke leie på barnet. Jeg måtte spørre om de så hva det ble, for hele svangerskapet har vi gått uten å vite hva som gjemte seg i magehula, men fikk ikke svar på det.

Fikk beskjed om at det måtte hastekeisersnitt til nå med en gang, for pulsen gikk ikke ned. Jeg fikk ringt mannen min, men fikk ikke til å snakke, for jeg var sjokkert, spent, redd, glad og alt på en gang, så jordmor måtte snakke med han. Så ble jeg preparert og kjørt ned til operasjonssalen der det var mange mennesker som ventet på meg.

Det ble satt spinalbedøvelse, og klokka 12.01 var det ei slapp prinsesse som kom ut av magen min. Ingen barnegråt. Men hun levde. Og var veldig slapp og sleit med å puste. Hun ble lagt i kuvøse med cpap rundt hodet og kjørt til nyfødt intensiven.

Etter å ha blitt sydd igjen og kjørt ned på overvåkninga fikk jeg endelig møte mannen min. Pappa og stemor kom også. De hadde med bilde av den nye keiserinna vår. En nydelig liten skatt var hun. <3 Fikk vite at hun var stor og fin. Hele 2990 gram var hun. Ikke ille med tanke på at det var 5 uker igjen til termin.

Det hele var uvirkelig. Plutselig hadde vi blitt 2 barnsforeldre til to nydelige jenter. Men vi visste ikke hva vi hadde i vente...

Etter å ha vært på overvåkninga i 3-4 timer eller noe så ble jeg kjørt opp til barsel. Da kom jeg meg opp fra senga og plasser i en rullestol. For da skulle jeg treffe lille jenta mi. <3

Men det var et tungt syn som møtte meg. Ei lita jente oppi kuvøsen med cpap. Hun lå med krampetrekninger. Fikk ikke holde i henne, ikke stryke henne, kun holde hånda mi over henne. Mange slanger over alt, og mange maskiner. Det var fortsatt ikke barnegråt eller andre lyder fra henne. Kun maskinene man kunne høre. Mange blodprøver var tatt for å finne ut hvorfor hun var slik. Var det en infeksjon eller en bakterie som gjorde at det var slik? Hvorfor gikk ikke pulsen ned? Den var stabil på 188-190.... Det var tungt å måtte forlate henne på nyfødt intensiven. Men jeg var sliten og hadde mistet nesten en liter blod under keisersnittet, så ble kjørt opp på barsel igjen, fikk meg mat, smertestillende og hvile.

Den natta fikk lille keiserinna vår navnet sitt. Vi ble enige om at Amanda Elise var ett passende navn på den nydelige lille skapningen vår. Amanda for at det er et nydelig navn, og har navnedag på termindatoen som vi hadde og betyr "elsket". Elise for at mannen min syns det passet, og det betyr "guds vilje"...

Klarer ikke skrive mer i kveld. Men resten kommer senere....

Ingen kommentarer

Bæstæ

03.11.2012 kl.07:27

tenker masse på dere ,- <3 klemmer <3

Isabella

03.11.2012 kl.07:51

Vakre lille <3

Kine

03.11.2012 kl.09:24

Sterk lesning Hilde, kanskje fordi jeg vet hva som kommer... Glad i deg <3

hopeslife -

03.11.2012 kl.13:04

vakker lita prinsesse <3

håper alt står bra til med henne.

.Beate Gundersen

03.11.2012 kl.14:32

Veldig nydelig blogg. Utrolig bra skrevet. Føler med deg og dine som har opplevd et slikt tap.

Skriv en ny kommentar

AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente på 25 år, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie på 4,5 år og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. På fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av å miste englejenta vår.

Kategorier

Arkiv

hits