Hastedåp og dagen etter....

Tirsdag 25 oktober hadde vi hastedåp for Amanda Elise. Det ble bestemt på mandagskvelden etter at vi fikk diagnosen på henne.

Vi ba familien vår, foreldre, søsken og bæsta kom. Mamma ordnet slik at Amanda fikk ha på seg dåpskjolen som storesøster hadde brukt. Må nevne at stoffet på dåpskjolen er like gammelt som meg, men ble ikke sydd før til dåpen til Emilie. Så dåpskjolen var litt stor til Amanda. Men ikke så rart, for Emilie var 4 mnd gammel når hun ble døpt, mens amanda var bare 3 dager gammel.

 

Et bilde av dåpsbarnet i dåpskjolen ♥

 

Under dåpen var det jeg som holdte i henne. Det ble sunget et par salmer, og sagt noen ord av presten. Etter at hun ble døpt, fikk Emilie lov til å tørke av henne. Hun var så stolt ♥

Etter dåpen samlet vi hele gjengen i et møterom på sykehuset, hadde enkel servering med kaffe og isvann. Veldig enkel servering.

Der opplyste vi familien om hva som kom til å skje etter dåpen. Det ble opplyst om at når alle sammen hadde dratt, så kom respiratoren til å bli frakoblet, og om hun sluttet å puste, så var det det som var meningen.

 

Klokka 14.50 var respiratoren ute, og det var godt å få holde jenta mi uten alle slangene og ledningene. Hun sleit med å puste til å starte med, og fikk etterhvert en morfindose. For hun pustet med hele magen. Det var vondt å se på. Men etterhvert så ble det roligere og mer naturlig pusting på henne. Det var godt å se. Vi bare holdte i henne og koste med henne. Fikk skiftet bleie på henne for første gang også ♥ Det var en veldig rar opplevelse, med tanke på at hun var så lita i forhold til storesøsteren sin. For Amanda var bare 48 cm lang og 2990 gram, mens storesøster var 52 cm lang og 4430 gram ved fødselen.

Min nydelige lille jente ♥

 

Tiden gikk, og vi var begge slitne. Vi fikk kjørt inn 2 senger på rommet på nyfødt intensiven for at vi skulle få ha en plass å ligge å slappe av. Jeg var veldig sliten, siden jeg hadde sovet minimalt natta før. Fikk en innsovningstabelett og fikk 4 timer med søvn, så hodet gikk rundt kan du si. Så Amanda ble lagt i senga si, og vi skulle hvile oss litt...

 

Litt over kl 2 på natta merket mannen min at Amanda begynte å puste anneledes, og tilkalte pleieren som satt på naborommet, og de så hun begynte å skifte farge. Jeg hadde nesten sovnet, og ble vekt igjen. Jeg fikk Amanda i armene mine, og mannen min kom å la seg vedsiden av oss. Da ble hun bare roligere og tilslutt sluttet hun å puste. Det var en rolig død, ingen antydning til smerter. Midt imellom de to personene som elsket henne høyest i verden, fikk tatt farvel med den lille engelen sin som kom til jorden for å snu etter et par dager.

 

Denne natta ble det også lite søvn. Vi ble liggene å snakke sammen, reflektere over hvor heldig vi var som fikk den tiden sammen med Amanda før hun forlot oss. Tenkte over hva hun hadde gjort for oss den tiden hun var tilstede, samlet familien, gjort familiebåndene sterkere, og knyttet meg og mannen min sterkere sammen. Hun hadde vist oss hvor stor kjærligheten er for hverandre og henne. Hun har lært oss å ta vare på de små, viktige øyeblikkene i våre liv.

 

På formiddagen kom foreldrene våre, bæsta og svigerinna mi på sykehuset. De fikk se Amanda, hun hadde fått på seg nydelige klær, stikka sokka og strikket lue som er fra Amanda-prosjektet. Hun lå oppi barselvogna, midt i rommet, mens vi snakket rundt henne og så på henne. Hun så ut som ei lita dukke der hun lå. Så fredfull og stille. Var som at vi bare satt å ventet på at hun skulle våkne, for det så ut som at hun sov.

 

Det ble en travel dag, for det var så mange som vi måtte snakke med. Begravelsesbyrået, psykolog, sosionom, leger og hele pakken. Mannen fra begravelsesbyrået kom med ei lita kiste og avtalte om når han skulle komme på besøk. Psykologen snakket vi med om hvordan vi skulle fortelle storesøster om det som hadde skjedd, og hvordan vi skulle forholde oss til henne og hvor åpen vi skulle være med henne. Sosionomen snakket vi om sykemelding, hva vi har krav på, omgjøring av permisjonstiden min, og hva min mann har rett på, siden han er selvstendig næringsdrivende. Legene skrev ut sykemelding til mannen min, ikke at det var noe poeng i det, siden han ikke får sykepenger før etter dag 16 fra nav. Så det var mange samtaler den dagen...

 

På ettermiddagen kom storesøster til sykehuset, og vi fortalte henne at vi hadde tatt av Amanda respiratoren, og at hun nå var død. Hun fikk også lov til å se henne. Og hun skulle få lov til å holde henne om hun ville. Hun så på henne, og syntes hun så ut som ei lita dukke, og at det så ut som at hun sov.

 

Vi fikk også spørsmål om hvorfor hun ikke bare kunne ha respiratoren og leve. Det var et tungt spørsmål, men vi måtte forklare henne på best mulig måte at om hun hadde hatt respiratoren, så måtte hun ha hatt den hele livet, for hun hadde en stor hjerneskade som gjorde at hun ikke kunne puste selv. Vi måtte også forklare henne at Amanda aldri hadde kommet til å fått noe godt liv. Aldri ville åpnet øynene, skrike eller noen ting som en frisk baby ville gjort.

 

Så inne på rommet satt hun å laget tegning til Amanda. Satt der sammen med pleieren vi hadde, med scrappbook utstyr. Hun fikk hjelp av pappan sin, og de koste seg mens jeg lå på senga i halvsvime, helt utslitt etter de 5 dagene som hadde vært.

 

Etterhvert ville Emilie holde Amanda, og det fikkhun lov til. Hun strøyk på henne og koste med henne. Kommenterte at hun var litt kald, og lurte derfor på om hun hadde vært ute. Hun tok også over teppet på henne, for at hun ikke skulle fryse. Kommenterte også hvor nydelig hun var, og syns ikke hun var noe tung i det heletatt, for hun fikk til å løfte henne opp uten problem. Hun var som en storesøster skal være. Omteksom, snill og helt fantastisk. Så den dagen vi får en ny baby i hus, så vet jeg at det kommer til å gå fantastisk, og kommer til å få masse god hjelp fra Emilie.

Stolt storesøster ♥ Så fantastisk god og snill ♥

Når kvelden kom, så fikk jeg ferdig teppet, med god hjelp fra pleieren som var på rommet vårt. Fikk festet de siste trådene slik at Amanda kunne få med seg teppet jeg hadde laget til henne under svangerskapet. Jeg la henne i teppet, og hun ble lagt i skattekista, som Emilie hadde døpt dem om til. Oppi kista fikk hun med seg kosekluten som hun hadde fått av pleierne, og en rosa kanin som mamman min og storesøster hadde kjøpt til henne. Samt tegningen som Emilie og pappan hadde holdt på med. Så pakket vi sammen og dro hjem igjen...

 

Too Far Gone: Et Siste Åndedrag


Denne sangen var den første sangen jeg tenkte på når vi fikk vite at vi skulle ta av Amanda respiratoren, og hadde bestemt meg allerede da at denne skulle spilles av i begravelsen til Amanda.

Ingen kommentarer

.Beate Gundersen

07.11.2012 kl.16:59

En gripende historie, og nydelig fortalt. Tårene triller, men godt å lese at dere og storesøster fikk hjelp til å takle det på best mulig måte.

Maria Danielsen

07.11.2012 kl.18:12

Gråter og føl mæ dokker <3

Nydelige prinsesse <3

Synne

07.11.2012 kl.22:58

Jeg føler sånn med dere, Hilde, en forferdelig tid for dere, dette.

Mamma

11.11.2012 kl.19:43

Du er så flink til å skrive og sette ord på det som har skjedd. Klæm

Skriv en ny kommentar

AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente på 25 år, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie på 4,5 år og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. På fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av å miste englejenta vår.

Kategorier

Arkiv

hits