Livet harde løp....

Livet består av mange utfordringer, ingen tvil om det, og vendepunkter på ting som egentlig skulle gått rett frem. Noen ganger må man bestige fjell for å komme seg frem, akkurat som om man er stengt inn i en dal der fjellene rundt starter litt brått på, men det går ganske greit.
Man har sinne nærmeste med seg for å klattre opp fjellet, for de skal samme veien.
Terrenget er ulent og litt vanskelig å komme opp, men vennene er der. Alt ser ut til å gå bra.
På veien vrikker man foten, og det er vanskeligere å gå. De som er med deg begynner å bli utålmodig for at det plutselig gikk sakte. De setter seg ned og hviler med deg og bandasjerer foten din. Alt for å hjelpe.

Dagen etter fortsetter fortsetter turen. Ikke i det tempoet som de andre ønsker å gå, men ditt tempo. Noen mer ivrige til å komme frem, så de fortsetter å gå i forveien. Men man er ikke alene.

Vidre oppover fjellets uvante terreng klarer man å tråkke over den andre foten. Men tålmodig er dine venner der å bandasjerer den andre foten, men til tross for det settes tempet enda mere ned, og flere blir utålmodig til å komme seg frem.

Slitsomt med to vonde føtter og skyldfølelsen for å holde de andre igjen sier man at det går bra, bare gå i forveien så mmtes vi på neste møtepunkt. Med tanke på hvor slitsom turen opp allerede har vært, så tar de til takke med tilbudet og går i forveien.

Så der går man i forveien, med vo de føtter, helt alene. Det begynner å bli mørkt rundt, og at man egentlig skulle ha satt opp farten, men ønsker heller å sette seg ned å slappe av der man er, i håp om at smertene skal forsvinne, for det er ett bratt parti man skal opp vidre for å komme til de andre...

Men du kommer deg ikke opp. Du blir sittende med smertene, alene. Man hører fra det fjerne at de andre roper på deg, men ingen som kommer ned for å hente og hjelpe deg opp...

Så da blir man sittende der, mutters alene, håper at noen skal finnne deg igjen, selv etter at bandasjen er tatt av og føttene er litt bedre...

Vel.. det er meg i ett nøtteskall. Jeg klarer ikke å be om hjelp, da sitter jeg heller der alene, helt for meg selv...

Ingen kommentarer

Beatex

23.03.2013 kl.16:00

Fint skrevet:)

Ann-Mari

02.04.2013 kl.08:46

Goe klem din vei.

Livet er hardt , I know

Skriv en ny kommentar

AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente på 25 år, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie på 4,5 år og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. På fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av å miste englejenta vår.

Kategorier

Arkiv

hits