Hun vil aldri bli glemt....

Jeg fikk kommentaren "har du ikke kommet over det enda? det er jo lenge siden n" slengt i ansiktet nr jeg fortalte om at etter et mte med ei babyjente som er s og si fdt p samme tid som min lille englejente....

Jeg ble sint. Ville bare grte. Gikk uten si noe som helst.

Jeg kommer aldri til komme over det faktum at jeg har mistet mitt barn.

Jeg m leve med at jeg har mistet henne resten av livet mitt.

Hver dag kommer jeg til mte faktorer som gjr at jeg minnes henne, og savner henne like mye.

Hvorfor vil sikkert mange tenke. Vi hadde henne bare i 4 dager. Vi rakk ikke bli kjent med henne som om at hun skulle ha levd i 1 r, 4 r, 10 r eller 18 r.....

Nei, vi rakk ikke bli kjent med henne slik. Men jeg har kjent henne siden hun fant rom inne i meg. Siden frste morgenkvalme har jeg kjent henne. Jeg har kjent henne i 8 mnd gjennom hele kroppen min. Jeg har lagt planer for henne, hvordan ting skulle bli ha to barn i hus, hvordan vi skulle bli den lykkelige familien p 4. Hvordan ting ville forandre seg for oss alle.

Man ser for seg det frste mtet. Gleden over f barnet ditt over brystet for frste gang. Gleder seg til holde i den lille som har bodd inne i kroppen din de siste 8 mnd. Gledet seg til frste yekontakt, frste smil... Man planlegger hvordan man skal fungere som en zombie pga vkenetter, samt at man skal holde huset skikkelig og samtidig flge opp eldste datter mens man holder p med bleieskifting og mating av den lille.

Men det ble jo ikke slik.

Det ble rolig i magen. Underskelsen viste at hjertet slo, men det var rolig i magen. Du ender opp i et hastekeisersnitt der du svidt fr se dattra di fr de kjrer henne bort for at hun skal f den hjelpen hun trenger. Det frste babyskriket som aldri kom. Kun en liten kropp som kjemper for holde seg i live med tung pust. Alle underskelsene som skjer med henne uten at noen vet hva som feiler henne. Str vedsiden av kuvsen uten f lov til holde i henne og passe p henne. I stedet m du st p sidelinjen og bare vente mens tiden flyger fra dere. Frst noen dager senere fr man beskjeden om at hun har en alvorlig hjerneskade, mest sannsynlig pga surstoffmangel i magen.

Hva har jeg gjort galt som gjorde at hun ikke fikk surstoff? Var det navlestrengen det hadde skjedd noe med? De s ingen ting nr de tok henne ut, de s kun bildene som viste at halve hjernen var dd.

Tirsdag den uken var jeg p foreldremte i barnehagen. Mangen var helt turbo. Jeg klarte nesten ikke sitte rolig, for at du var s urolig. Til og med de som satt ved siden av meg kommenterte hvor urolig du var der du l sparket. Kanskje det egentlig var den dagen du skulle ha kommet ut?

To dager senere var det blitt roligere, men jeg viste du var der. Tenkte du hadde snudd seg slik at det ikke kjentes s godt at du beveget p deg.

Fredag hadde jeg egentlig tenkt ta turen inn for se hvordan det gikk med deg, men ville avvente se. Kanskje den dummeste avgjrelsen jeg har gjort i mitt liv?

Lrdag var jeg inne p sykehuset. Takk og lov for at hjertet ditt slo! Men det slo for fort. Alt for fort. Beskymrende fort. Plutselig var du ute. Ingen ting ble som planlagt....

Planen var at du skulle komme 3-5 uker senere. Planen var at du skulle komme ut som en prinsesse. Om du ikke kom ut som ei prinsesse skulle du komme ut i planlagte omgivelser som ei keiserinne. Grte for full hals, og bestefaren din skulle st ved min side og holde meg i hnden, overlykkelig over f ett nydelig barnebarn igjen som skulle skrike. Planen var f deg p brystkassa mi rett etter at du ble fdt, nusse og kose med deg og aldri slippe deg ut av synet.

Jeg grter-

for det livet som du ikke fikk

Jeg grter-

for slik som det gikk

Jeg grter-

for at jeg ikke kjenner deg

Jeg grter-

for at jeg ikke kan klemme deg

Jeg grter-

for at jeg savner deg

♥Amanda Elise,

min lille engel♥

Jeg kommer alltid til ha et barn for lite, og jeg kommer alltid til tenke p henne, savne henne og nske at dette aldri hadde skjedd. Ingen kan ta fra meg de flelsene og tankene.

Hjertet mitt kommer alltid til briste hver gang jeg ser jenter p hennes alder p hvordan de utvikler seg, og tenker at det skulle min jente ogs ha gjort n.

Savnet etter f oppleve frste barneskrik, frste skitbleie, frste smil, frste latter, frste tann, frste gang hun ruller, frste gang hun kryper p gulvet, frste gang hun sier mamma, og alle de gangene der hun bare vil komme bort til meg for gi meg en klem og et vtt kyss p kinnet i ubetinget kjrlighet....

Hver dag, hver uke, hver mned, hvert r vil det vre noe som gjr at jeg savner henne mer og mer. Merkedagene vil alltid vre der, og jeg beholder dem for meg selv, for ingen som har vrt igjennom miste et barn selv, greier forst savnet etter det som kunne ha vrt. Dagene gr liksom bare videre. Hvorfor skulle man da srge over det som kunne ha vrt? At man m fortsette se fremover. Beklager. Det er ikke s enkelt som man skal ha det til.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente p 25 r, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie p 4,5 r og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. P fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av miste englejenta vr.

Kategorier

Arkiv

hits