Hun vil aldri bli glemt....

Jeg fikk kommentaren "har du ikke kommet over det enda? det er jo lenge siden nå" slengt i ansiktet når jeg fortalte om at etter et møte med ei babyjente som er så og si født på samme tid som min lille englejente....

Jeg ble sint. Ville bare gråte. Gikk uten å si noe som helst.

 

Jeg kommer aldri til å komme over det faktum at jeg har mistet mitt barn.

Jeg må leve med at jeg har mistet henne resten av livet mitt.

Hver dag kommer jeg til å møte faktorer som gjør at jeg minnes henne, og savner henne like mye.

 

Hvorfor vil sikkert mange tenke. Vi hadde henne bare i 4 dager. Vi rakk ikke å bli kjent med henne som om at hun skulle ha levd i 1 år, 4 år, 10 år eller 18 år.....

Nei, vi rakk ikke å bli kjent med henne slik. Men jeg har kjent henne siden hun fant rom inne i meg. Siden første morgenkvalme har jeg kjent henne. Jeg har kjent henne i 8 mnd gjennom hele kroppen min. Jeg har lagt planer for henne, hvordan ting skulle bli å ha to barn i hus, hvordan vi skulle bli den lykkelige familien på 4. Hvordan ting ville forandre seg for oss alle.

Man ser for seg det første møtet. Gleden over å få barnet ditt over brystet for første gang. Gleder seg til å holde i den lille som har bodd inne i kroppen din de siste 8 mnd. Gledet seg til første øyekontakt, første smil... Man planlegger hvordan man skal fungere som en zombie pga våkenetter, samt at man skal holde huset skikkelig og samtidig følge opp eldste datter mens man holder på med bleieskifting og mating av den lille.

Men det ble jo ikke slik.

Det ble rolig i magen. Undersøkelsen viste at hjertet slo, men det var rolig i magen. Du ender opp i et hastekeisersnitt der du såvidt får se dattra di før de kjører henne bort for at hun skal få den hjelpen hun trenger. Det første babyskriket som aldri kom. Kun en liten kropp som kjemper for å holde seg i live med tung pust. Alle undersøkelsene som skjer med henne uten at noen vet hva som feiler henne. Står vedsiden av kuvøsen uten å få lov til å holde i henne og passe på henne. I stedet må du stå på sidelinjen og bare vente mens tiden flyger fra dere. Først noen dager senere får man beskjeden om at hun har en alvorlig hjerneskade, mest sannsynlig pga surstoffmangel i magen.

Hva har jeg gjort galt som gjorde at hun ikke fikk surstoff? Var det navlestrengen det hadde skjedd noe med? De så ingen ting når de tok henne ut, de så kun bildene som viste at halve hjernen var død.

 

Tirsdag den uken var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mangen var helt turbo. Jeg klarte nesten ikke å sitte rolig, for at du var så urolig. Til og med de som satt ved siden av meg kommenterte hvor urolig du var der du lå å sparket. Kanskje det egentlig var den dagen du skulle ha kommet ut?

To dager senere var det blitt roligere, men jeg viste du var der. Tenkte du hadde snudd seg slik at det ikke kjentes så godt at du beveget på deg. 

Fredag hadde jeg egentlig tenkt å ta turen inn for å se hvordan det gikk med deg, men ville avvente å se. Kanskje den dummeste avgjørelsen jeg har gjort i mitt liv?

Lørdag var jeg inne på sykehuset. Takk og lov for at hjertet ditt slo! Men det slo for fort. Alt for fort. Beskymrende fort. Plutselig var du ute. Ingen ting ble som planlagt....

Planen var at du skulle komme 3-5 uker senere. Planen var at du skulle komme ut som en prinsesse. Om du ikke kom ut som ei prinsesse skulle du komme ut i planlagte omgivelser som ei keiserinne. Gråte for full hals, og bestefaren din skulle stå ved min side og holde meg i hånden, overlykkelig over å få ett nydelig barnebarn igjen som skulle skrike. Planen var å få deg på brystkassa mi rett etter at du ble født, nusse og kose med deg og aldri slippe deg ut av synet.

 

Jeg gråter-

for det livet som du ikke fikk

Jeg gråter-

for slik som det gikk

Jeg gråter-

for at jeg ikke kjenner deg

Jeg gråter-

for at jeg ikke kan klemme deg

Jeg gråter-

for at jeg savner deg

♥Amanda Elise,

min lille engel ♥

Jeg kommer alltid til å ha et barn for lite, og jeg kommer alltid til å tenke på henne, savne henne og ønske at dette aldri hadde skjedd. Ingen kan ta fra meg de følelsene og tankene.

Hjertet mitt kommer alltid til å briste hver gang jeg ser jenter på hennes alder på hvordan de utvikler seg, og tenker at det skulle min jente også ha gjort nå.

Savnet etter å få oppleve første barneskrik, første skitbleie, første smil, første latter, første tann, første gang hun ruller, første gang hun kryper på gulvet, første gang hun sier mamma, og alle de gangene der hun bare vil komme bort til meg for å gi meg en klem og et vått kyss på kinnet i ubetinget kjærlighet....

Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år vil det være noe som gjør at jeg savner henne mer og mer. Merkedagene vil alltid være der, og jeg beholder dem for meg selv, for ingen som har vært igjennom å miste et barn selv, greier å forstå savnet etter det som kunne ha vært. Dagene går liksom bare videre. Hvorfor skulle man da sørge over det som kunne ha vært? At man må fortsette å se fremover. Beklager. Det er ikke så enkelt som man skal ha det til.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AngelMom Hilde

AngelMom Hilde

26, Orkdal

Jente på 25 år, gift med Frode og sammen har vi to nydelige jenter: Emilie Marie på 4,5 år og englejenta Amanda Elise som ble 4 dager. På fritiden bedriver jeg med hekling, jobber som bowlingvert og driver litt med bowling selv. Her er min hverdag og min hjelp i sorgprosessen av å miste englejenta vår.

Kategorier

Arkiv

hits